Ingensjø og det grønne landet

De klatrer opp i setene med rompa rett i været. Snur seg rundt og setter seg godt til rette i de altfor store setene. Beina peker rett ut og fram og én må få hjelp til å ta av seg sekken. Godt pakket inn i parkdress, store vinterstøvler, luer, skjerf og votter sitter de pent ved siden av hverandre og kikker storøyd rundt seg.

- Er vi da enige om at dette er en bane, spør barnehageassistenten.

Ei jente rister på hodet.

- Det er et tog.

- Hmm, du mener fremdeles det, ja. Selv etter at alle de gamle damene sa at det var en t-bane, smiler han lurt.

Hun nikker så den store blånisselua faller ned foran øynene og hun må dytte den opp igjen med en stor, klumpete vottehånd.

- Her kan vi bade, sier en liten gutt ved siden av henne.

- Ja, men bassenget her er ikke åpent nå om vinteren.

- Neimen, det heter jo Ensjø. Da er det jo en sjø her.

Assistenten ler og sier:

- Ja, det har dere helt rett i. Egentlig burde det jo ha hett Ingensjø, for det er ingen sjø her. Kanskje det var en sjø her en gang for lenge siden?

De tenker over den saken en stund og kikker på tunnelen som glir mørkt forbi oss. Noen lys fyker forbi innimellom, men ellers er det ganske mørkt.

- Er det helt grønt på Grønland?

- Øøøøh, nei.

- Men hvorfor heter det Grønland da?

Lange forhold

- Jeg sa til ham at det var en jentegreie, jeg asså.

De to jentene kommer inn på trikken. Den ene i knall rosa kosedress, den andre i stor strikkehals fra Hennes & Mauritz og boblejakke. De setter seg ned og slenger de klumpete Bearpow-skoene opp i setet foran seg.

- Han snakket om at han var så god på de forholdsgreiene, og da måtte jeg jo bare spørre ham hvor lenge et langt forhold var. En måned, lissom?

Hun ler.

- Men da sa han at han faktisk hadde vært sammen med hu forrige dama i fem, seks måneder! Det er jo lenge. Så måtte jeg jo spørre da, hvorfor det ble slutt og vet du hva han sa?

- Nei.

- Han sa at de ikke passa sammen, liksom … og det finner du ikke ut av før etter fem, seks måneder. Herregud! Hvis man ikke passer sammen, finner man jo ut av det etter noen dater, ass.

Et vinterbad

Hun løper rett ut i det kalde vannet. Regndressen er trukket god ned over de store, nye vinterskoene. Splash! Vannet spruter rundt henne og hun strekker en liten arm ut og ned. Det er en pinne som ligger der på bunnen. En pinne med tang på. Perfekt som fiskestang, faktisk. Splash, splash, splash og hun er tilbake i strandkanten.

- Nei! Ikke uti der, nå blir du klissvåt. Få se på deg. Åh, nei! Vi får dra opp armene sånn. Ikke gå ut i vannet mer. Du kan ikke bade nå. Da blir du bare våt og kald.

Pappa maser, men hun har fått tak i verdens beste fiskestang, så det gjør ikke så mye.

- Hva om du får en hai på kroken, spør jeg.

- Åh, det hadde vært litt skummelt, sier hun, lager en grimase og slår tangfiskestangen lokkende i vannet.

- Jeg tror ikke det er så mye hai her akkurat, sier jeg.

- Nei, det ser ikke ut som om det er fisk i det hele tatt.

Splash. Vannet er i bevegelse igjen. Hun har lyst til å bade og der ligger det jammen et lite skjell. Hva kan det brukes til mon tro? Hun plukker det opp og armen blir rød av det kalde vannet.

- Jeg har lyst til å huske, sier hun og snur 180 grader og løper den andre veien.

Pappa halser etter og prøver å forklare at etter huskingen så skal vi hjem, men etter huskingen må vi klatre et lite fjell og se på havet. Også skulle hun helst ha klatret i treet der borte, for det har hun jo ikke rukket. Også kommer svanene inn fra havet og hun skulle så gjerne ha hatt med seg noen flere skjell hjem.

- Nei, nå hadde vi en avtale, sier mamma.

Da funker plutselig ikke beina noe mer. Hun orker ikke gå. Alt blir litt feil. Vi er jo nettopp kommet.

- Vi kan jo gå og se på soppen inne i skogen igjen, lokker mamma.

- Kom da, sier pappa med innsmigrende stemme, men hun vil ikke flytte seg, for beina funker ikke mer.

Pappa må bære henne og soppen er bare dum, men når vi kommer hjem skal vi se bie-filmen sier hun og trekker opp buksedressen og viser at hun har fått to små våte rundinger på leggen til strømpebuksa.

- Det var jo ikke akkurat så mye vann, sier hun stolt.

Ektremt møte

På flyttefot

Han åpner døra. Ved siden av ham henger et visningskilt. Øynene er tårevåte og han har ikke på seg noe annet enn et svart sett superundertøy.

- Skal dere selge? Hva har skjedd?

- Ja, vi skal selge. Vi skilles …

Han tørker tårene og de buskete brynene får en bekymret rynke mellom seg. Så kommer historien. Sønnen er psykisk syk og det 31 år lange ekteskapet er i ferd med å rakne. De blir ikke enige om hvordan de skal takle ham. Han vil ikke på skole, vil ikke gjøre noen ting. Faren er streng og tvinger, moren skjønner ikke at slikt må være nødvendig. Kjærligheten til sønnen er i ferd med å slite de to ektefellene fra hverandre.

- Men vi elsker jo hverandre. Her sitter jeg og gråter og gråter foran min store tv. Hun gråter også. I natt sov vi i samme seng, så du skjønner, det er ikke noe hat mellom oss. Det går bare ikke lenger. Jeg skjønner ikke hvordan det kan ha skjedd.

Han viser meg rundt i leiligheten. Spesiallagede gardiner til mange tusen fra Iran, antikke glass og møbler, fire datamaskiner, nyoppusset bad med massasjedusj. Se hva han har bygget opp! Han er stolt av livet de har laget sammen, stolt av det han har fått til.

- Jeg skjønner det ikke. Halvannet år med tortur i iransk fengsel var ingenting i forhold til dette. Jeg takler det ikke. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå videre … Jeg kunne vært utenriksminister i Iran nå, men valgte kjærligheten. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette … De kunne slå ut tennene mine, feste kabler under føttene mine, men prinsippene mine sto fast, men dette … hvordan skal jeg takle dette?

Han slår hendene ut i ren frustrasjon.

- Ja, vi skal flytte.

Kjærlighet er fint ;-)

Strenende mørke

Han ser rett på meg. Intenst. Nesa er rett og spiss. Øynene som to nåler. Aggressive. Han går nedover korridoren. Kikker på dem han går forbi med det samme blikket. Granskende. Han strener nedover i joggebukser og joggesko. Håret er kortklipt, ansiktet grovt.

Han kommer tilbake, har gått toget hele veien til enden. Nå er han på vei tilbake. Fortsatt gransker han dem som sitter på plassene på hans vei. Aggressivt, med hodet skutt fram fra kroppen. Hendene henger som døde grener ned på hver side av kroppen.

Han kikker på meg igjen. Det suger i magen. Et vondt stikk.

Hva bærer han på?

Skuddet som falt

Bekken sildrer over glattskurte steiner, fuglene kvitrer og det kraftige regnet de siste dagene har gjort blomstene godt. Gresset er blitt friskt regngrønt, og hvite, rosa og røde blomster kappes om oppmerksomheten. På en søyle i hagens øverste av tre nivåer ligger det ene leggbenet til Ramses II utstilt – helt ekte – i stein. Over bekken går en grønn bro han kaller 11. september-broen. En plakett forteller at broen er bygget til ære for den dagen USA endelig fikk seg en smekk.

For hvert spadetak, sakseklipp eller hammerslag manifesteres en liten scene eller en del av en historie seg. Han skriver ingenting da, bare jobber – mentalt. Her i hagen kan han være seg selv og blomstene lar ham være i fred.

Han forteller om den dagen da han var ute for å samle sommerfugler på grensen mellom Paraguay og Brasil, ikke så langt unna turistmagneten Foz de Iguaçu. Han gikk i egne tanker med håven sin da han plutselig stod med en pistol rettet mot brystet. To menn truet med seg småpengene han hadde på seg, noen sigaretter og til og med en sommerfugl. Så lot de sommerfuglfangeren gå, men da han et lite stykke bortover stien snudde seg, fikk han se at en av ranerne skulle til å trekke av og skyte ham i ryggen. Et skudd gjallet ut over skogen og forfatteren fikk slengt seg ned i siste sekund. Ranerne tok beina fatt og forsvant inn i skogen.

Da alt var helt stille rundt ham igjen, reiste han seg og begynte å gå, men det ene beinet var blitt helt stivt. Han kikket ned og så at han hadde et hull i leggen og at blodet rant i strømmer. Han kjente underlig nok ingen smerte og kom seg til en vei hvor han fikk haik til et slags sykehus.

– Egentlig var det jo utrolig flaks, da. Om noen hadde spurt meg hvor jeg ville bli truffet av en kule, ville jeg ha pekt der, midt i tjukkeste bakleggen.

Fargerikt sort

Det blå remmen henger over skulderen og den gule posen har så vidt begynt å fylle seg. Den henger tungt under armen og skulle nok helst vært svart for ikke å stå så mye ut fra antrekket ellers. Håret er langt, rett og svart og henger ned foran ansiktet, øynene er dramatisk sortmalt og skoene er hevet ti centimeter opp fra gulvet med en kraftig platåsåle. Han går rakrygget mot kafébordene og det klirrer i spennene i skoa. Bak ham går kjæresten. De skal flytte sammen for første gang og er på Ikea for å handle inn til den nye leiligheten. På lappen har de skrevet inn det de trenger og de sitter ved siden av hverandre og stryker ut det som allerede er ordnet.

Hvor mye finnes det egentlig for gothere på Ikea? Rundt dem vrimler barnefamilier, unge par, gamle einstøinger og familier i alle farger, størrelser og fasonger. Her går de sammen i et fargerikt fellesskap over kjöttbullar, falafel, Billy og Beddinge.

Urgeburg og Gruffebuff

Urgeburg satt for seg selv. Hun var litt molefonken og kikket ut på det grå været. Urgeburg likte det ikke. Ikke at regnet regnet og ikke at Gruffebuff laget klikkelyder. De skulle lage verdens beste surrelurr, men det gikk bare ikke.

Det var rett og slett en dårlig dag.

De hadde sovet dårlig, været var dårlig og verden var i det hele tatt litt på skeiva. Den var verken sånn den burde eller skulle være. Borte i kroken lå den gamle Bamsemumsen. Den smilte ikke som den pleide, men hadde en hengende snute og blanke øyne. Kallemalle, som kravlet i taket var heller ikke som hun pleide. I stedet for å inspisere taket nøye del for del i oppnedtilstand, rotet hun nå hvileløst rundt nede på gulvet. På kjøkkenet hadde graffelskafferne tatt helt overhånd og det var rett og slett ikke mulig å ta seg inn dit.

Gruffebuff satt og latet som om han var viktig og klikkingen fra tastuturet ga ekko i det dumme huset til Urgeburg og Gruffebuff. Han brydde seg ikke om at ting var litt annerledes enn det ellers var og surrelurren begynte å ta form borte hos han. Urgeburg derimot, stirret bare rett fremfor seg. Hodet var like tomt som en oppblåst ballong og det kom ikke et klikk fra hennes tastutur.

Slik gikk dagen. Gruffebuff klikket og Urgeburg klikket ikke. Bamsemums stirret med blanke øyne og Kallemalle løp rundt helt uten mål og mening. Graffelskrafferne jublet mens de kastet hybelsnyberne rundt seg som gale. Surrelurren ble ikke ferdig. Urgeburg var redd for at det aldri kom til å komme så mye som et lite klikk fra hennes tastutur igjen.

Det var da Gruffebuff sluttet å klikke og snudde seg rundt med en underlig lyd. Det hørtes ut som om noen åpnet et kjøleskap fullt med frosne trompeturer. Han blunket og sa:

- Skal vi lage tingeling i stedet?

Gaffelskrafferne stilnet, Bambsemums smilte og Kallemalle begynte å patruljere i stiv givakt der oppe under taket. Urgeburg smilte til Gruffebuff også klikket de videre begge to.