Strenende mørke
Han ser rett på meg. Intenst. Nesa er rett og spiss. Øynene som to nåler. Aggressive. Han går nedover korridoren. Kikker på dem han går forbi med det samme blikket. Granskende. Han strener nedover i joggebukser og joggesko. Håret er kortklipt, ansiktet grovt.
Han kommer tilbake, har gått toget hele veien til enden. Nå er han på vei tilbake. Fortsatt gransker han dem som sitter på plassene på hans vei. Aggressivt, med hodet skutt fram fra kroppen. Hendene henger som døde grener ned på hver side av kroppen.
Han kikker på meg igjen. Det suger i magen. Et vondt stikk.
Hva bærer han på?
Skuddet som falt
Bekken sildrer over glattskurte steiner, fuglene kvitrer og det kraftige regnet de siste dagene har gjort blomstene godt. Gresset er blitt friskt regngrønt, og hvite, rosa og røde blomster kappes om oppmerksomheten. På en søyle i hagens øverste av tre nivåer ligger det ene leggbenet til Ramses II utstilt – helt ekte – i stein. Over bekken går en grønn bro han kaller 11. september-broen. En plakett forteller at broen er bygget til ære for den dagen USA endelig fikk seg en smekk.
For hvert spadetak, sakseklipp eller hammerslag manifesteres en liten scene eller en del av en historie seg. Han skriver ingenting da, bare jobber – mentalt. Her i hagen kan han være seg selv og blomstene lar ham være i fred.
Han forteller om den dagen da han var ute for å samle sommerfugler på grensen mellom Paraguay og Brasil, ikke så langt unna turistmagneten Foz de Iguaçu. Han gikk i egne tanker med håven sin da han plutselig stod med en pistol rettet mot brystet. To menn truet med seg småpengene han hadde på seg, noen sigaretter og til og med en sommerfugl. Så lot de sommerfuglfangeren gå, men da han et lite stykke bortover stien snudde seg, fikk han se at en av ranerne skulle til å trekke av og skyte ham i ryggen. Et skudd gjallet ut over skogen og forfatteren fikk slengt seg ned i siste sekund. Ranerne tok beina fatt og forsvant inn i skogen.
Da alt var helt stille rundt ham igjen, reiste han seg og begynte å gå, men det ene beinet var blitt helt stivt. Han kikket ned og så at han hadde et hull i leggen og at blodet rant i strømmer. Han kjente underlig nok ingen smerte og kom seg til en vei hvor han fikk haik til et slags sykehus.
– Egentlig var det jo utrolig flaks, da. Om noen hadde spurt meg hvor jeg ville bli truffet av en kule, ville jeg ha pekt der, midt i tjukkeste bakleggen.
Fargerikt sort
Det blå remmen henger over skulderen og den gule posen har så vidt begynt å fylle seg. Den henger tungt under armen og skulle nok helst vært svart for ikke å stå så mye ut fra antrekket ellers. Håret er langt, rett og svart og henger ned foran ansiktet, øynene er dramatisk sortmalt og skoene er hevet ti centimeter opp fra gulvet med en kraftig platåsåle. Han går rakrygget mot kafébordene og det klirrer i spennene i skoa. Bak ham går kjæresten. De skal flytte sammen for første gang og er på Ikea for å handle inn til den nye leiligheten. På lappen har de skrevet inn det de trenger og de sitter ved siden av hverandre og stryker ut det som allerede er ordnet.
Hvor mye finnes det egentlig for gothere på Ikea? Rundt dem vrimler barnefamilier, unge par, gamle einstøinger og familier i alle farger, størrelser og fasonger. Her går de sammen i et fargerikt fellesskap over kjöttbullar, falafel, Billy og Beddinge.
Urgeburg og Gruffebuff
Urgeburg satt for seg selv. Hun var litt molefonken og kikket ut på det grå været. Urgeburg likte det ikke. Ikke at regnet regnet og ikke at Gruffebuff laget klikkelyder. De skulle lage verdens beste surrelurr, men det gikk bare ikke.
Det var rett og slett en dårlig dag.
De hadde sovet dårlig, været var dårlig og verden var i det hele tatt litt på skeiva. Den var verken sånn den burde eller skulle være. Borte i kroken lå den gamle Bamsemumsen. Den smilte ikke som den pleide, men hadde en hengende snute og blanke øyne. Kallemalle, som kravlet i taket var heller ikke som hun pleide. I stedet for å inspisere taket nøye del for del i oppnedtilstand, rotet hun nå hvileløst rundt nede på gulvet. På kjøkkenet hadde graffelskafferne tatt helt overhånd og det var rett og slett ikke mulig å ta seg inn dit.
Gruffebuff satt og latet som om han var viktig og klikkingen fra tastuturet ga ekko i det dumme huset til Urgeburg og Gruffebuff. Han brydde seg ikke om at ting var litt annerledes enn det ellers var og surrelurren begynte å ta form borte hos han. Urgeburg derimot, stirret bare rett fremfor seg. Hodet var like tomt som en oppblåst ballong og det kom ikke et klikk fra hennes tastutur.
Slik gikk dagen. Gruffebuff klikket og Urgeburg klikket ikke. Bamsemums stirret med blanke øyne og Kallemalle løp rundt helt uten mål og mening. Graffelskrafferne jublet mens de kastet hybelsnyberne rundt seg som gale. Surrelurren ble ikke ferdig. Urgeburg var redd for at det aldri kom til å komme så mye som et lite klikk fra hennes tastutur igjen.
Det var da Gruffebuff sluttet å klikke og snudde seg rundt med en underlig lyd. Det hørtes ut som om noen åpnet et kjøleskap fullt med frosne trompeturer. Han blunket og sa:
- Skal vi lage tingeling i stedet?
Gaffelskrafferne stilnet, Bambsemums smilte og Kallemalle begynte å patruljere i stiv givakt der oppe under taket. Urgeburg smilte til Gruffebuff også klikket de videre begge to.
Min favorittnovelle
One fine April morning, I passed my 100 percent woman on a Harajuku back street.
She wasn’t an especially pretty woman. It wasn’t that she was wearing fine clothes, either. In the back, her hair still showed how she’d slept on it; and her age must already have been close to thirty. Nonetheless, even from fifty meters away, I knew it: she is the 100 percent woman for me. From the moment her figure caught my eye, my chest shook wildly; my mouth was parched dry as a desert.
Maybe you have a type of woman that you like. For example, you think, women with slender ankles are good; or, all in all, it’s women with big eyes; or it’s definitely women with pretty fingers; or, I don’t understand it, but I’m attracted to women who take a lot of time to eat a meal-something like that. Of course, I have that kind of preference. I’ve even been distracted, eating at a restaurant, by the shape of a woman’s nose at the next table.
But no one can “typify” the 100 percent woman at all.
I absolutely cannot even remember what her nose looked like-not even whether she had a nose or not, only that she wasn’t especially beautiful. How bizarre!
I tell someone, “Yesterday I passed my one hundred percent woman on the street.”
“Hmm,” he replies, “was she a beauty?”
“No, it wasn’t that.”
“Oh, she was the type you like?”
“That I don’t remember. What shape her eyes were or whether her breasts were big or small, I don’t remember anything at all about that.”
“That’s strange, isn’t it?”
“Really strange.”
“So,” he said, sounding bored, “did you do anything, speak to her, follow her, huh?”
“I didn’t do anything,” I said. “Only just passed her.”
She was walking from east to west and I was heading west to east. It was a very happy April morning. I think I would have liked to have a talk with her, even thirty minutes would have been fine. I would have liked to hear about her life; I would have liked to open up about mine. And, more than anything, I think I’d like to clear up the facts about the kind of fate that led us to pass on a Harajuku back street one fine morning in April 1981. No doubt there’s some kind of tender secret in there, just like the ones in the souls of old-time machines.
After that talk we would have lunch somewhere, maybe see a movie, go to a hotel lounge and drink cocktails or something. If everything went well, after that I might even be able to sleep with her.
Opportunity knocks on the door of my heart.
The distance separating her and myself is already closing down to only fifteen meters.
Now, how in the world should I speak up to her?
“Good morning. Would you please speak with me for just thirty minutes?”
That’s absurd. It sounds like an insurance come-on.
“Excuse me, is there a twenty-four-hour cleaning shop around here?”
This is absurd, too. First of all, I’m not carrying a laundry basket, am I? Maybe it would be best to speak out sincerely. “Good morning. You really are my one hundred percent woman.”
She probably wouldn’t believe that confession. Besides, even if she believed it, she might think she didn’t want to talk to me at all. Even if I’m your 100 percent woman, you really are not my 100 percent man, she might say. If it should come to that, no doubt I’d just end up completely flustered. I’m already thirty-two, and when you get down to it, that’s what getting older is like.
In front of a flower shop, I pass her. A slight, warm puff of air touches my skin. Water is running on the asphalt sidewalk; the smell of roses is in the air. I can’t speak out to her. She is wearing a white sweater, she’s carrying an envelope that isn’t stamped yet in her right hand. She’s written someone a letter. Since she has extremely sleepy eyes, maybe she spent all night writing it. And all of her secrets might be carried inside that envelope.
After walking on a few more steps, when I turned around, her figure had already disappeared into the crowd.
Of course, now I know exactly how I should have spoken up to her then. But, no matter what, its such a long confession I know I wouldn’t have been able to say it well. I’m always thinking of things like this that aren’t realistic.
Anyway, that confession starts, “once upon a time,” and ends, “Isn’t that a sad story?”
Once upon a time, in a certain place, there was a young boy and a young girl. The young boy was eighteen; the young girl was sixteen. He was not an especially handsome boy; she was not an especially pretty girl, either. They were an average young man and young woman, ~st like lonely people anywhere. But they believed firmly, without doubt, that somewhere in this world their perfect 100 percent partners really existed.
One day It happened that the two suddenly met at a street corner. “What a surprise! I’ve been looking for you for a long time.
You might not believe this, but you are the one hundred percent woman for me,” the man says to the young woman.
The young woman says to the young man, “You yourself are my one-hundred percent man, too. In every way you are what I imagined. This really seems like a dream!”
The couple sat on a park bench, and they continued talking without ever getting tired. The two were no longer lonely. How wonderful to claim a 100 percent partner and be claimed as one
However, a tiny, really tiny, doubt drifted across their hearts; could It really be all right for a dream to come completely true this simply?
When the conversation happened to pause, the young man spoke like this.
“‘Well, shall we give this another try? If we’re really, truly the one hundred percent lovers for each other, surely, no doubt, we can meet again sometime, somewhere. And this next time we meet if we’re really each other’s one hundred percent, then let’s get married right away. OK?”
‘OK,” the young woman said.
And the two parted.
However, if the truth be told, it wasn’t really necessary to give it another try. That’s because they were really and truly the 100 percent lovers for each other. Now, it came to pass that the two were tossed about in the usual waves of fate.
One winter, the two caught a bad flu that was going around that year. After wandering on the borderline of life and death for several weeks, they ended up having quite lost their old memories. When they came to, the insides of their heads, like D. H. Lawrence’s childhood savings bank, were empty.
But since the two were a wise and patient young man and young woman, piling effort upon effort, they put new knowledge and feeling into themselves again, and they were able to return to society splendidly. In fact, they even became able to do things like transfer on the subway or send a special-delivery letter at the post office. And they were even able to regain 75 percent or 85 percent of their ability to fall In love.
In that way, the young man became thirty-two, the young woman became thirty. Time went by surprisingly fast
And one fine April morning, in order to have breakfast coffee, the young man was headed from west to east on a Harajuku back street, and in order to buy a special-delivery stamp the young woman was headed from east to west on the same street. In the middle of the block the couple passed. A weak light from their lost memories shone out for one instant in their hearts.
She is the 100 percent woman for me.
He is the 100 percent man for me.
However, the light of their memories was too weak, and their words didn’t rise as they had fourteen years ago. The couple passed without words, and they disappeared like that completely into the crowd.
Isn’t that a sad story?
That’s what I should have tried to tell her.
Novellen er skrevet av Haruki Murakami.
Sukkerklumpen og modellen
- Jeg tror du har gått ned litt, jeg, elskling.
Hun stryker hånden over magen hans idet han vrenger av seg ullgenseren og den brune muskuløse magen kommer tilsyne. Stemmen hennes er skjærende lys og hun høres ut som ei lita jente. Neglene har små diamanter klistret på seg og er lyserosa. Han setter seg ned ved siden av henne, trekker henne godt inntil seg og hun smyger seg tettere opp mot ham. De kysser. Småprater. De velstelte fingrene leker med ansiktet hans. Han har ikke antydning til skjeggvekst og huden er plettfri. De feminine trekkene i ansiktet er myke og han kikker ned på henne med kjærlighet mens han stryker det svarte glatte håret hennes vekk fra ansiktet og tilbake bak det ene øret. Hun kysser ham.
- Jeg kan tenke meg at du vil ha et lite hus med en rosehage. Er ikke det sant, jenta mi?
- Si, si, si, si, si, kvitrer hun mens hun klapper småpikaktig i hendene og overøser sin kjære med høylydte smask.
De småmumler kjærlighetsord i ørene på hverandre til han tar opp telefonen, sier til personen på andre enden av tråden at de er på vei inn mot byen og at han har sin madame rett ved siden av seg. Så gir han telefonen videre til sin lille sukkerklump. Hun legger stemmen enda ett hakk opp og lesber inn i telefonen et “olá, como estai!” mens hun bøyer seg fram mot sin mann og kliner til. Personen på telefonen får vente en liten stund til turtelduene er ferdig med sitt. Hun ler og sier hun gleder seg til å se mannen i telefonen igjen og legger på.
- Ja, de har ikke så god plass, sukkerklump, så vi må nok sove på gulvet. Tror du at du takler det, elskling?
Han forklarer de litt enkle standardene for henne mens hun fikler med den rosa telefonen sin. Hun setter opp en trutemunn og sier modig at hun ville ha foretrukket noe bedre, men at hun sikkert skal få det til. De kysser igjen mens han ringer neste på lista og avtaler en middag senere samme dag. Hun strekker seg fram og smasker ham på kinnet for å være sikker på at personen på telefonen hører henne og vet at de har det bra sammen.
Grått møte
Hun stirrer ut i lufta, putter fingeren i munnen. Småbiter, tankefullt. Verden farer forbi. Tiden går. Hun tror hun henger med, men er ikke helt sikker. Er det i dag? I går? Flere dager framover? Uansett hvordan det er så har regnet kommet, bladene er litt gulere og verden litt gråere. Det er som om alt er blitt pakket inn i et trygt, florlett teppe.
Det er høst og den gode melankolien har funnet sin plass, men fingeren min blør. Klokka er 12.
Sosial angst
Han har ikke sovet på flere dager og er redd for tankene som kommer i overgangen fra våken til drøm.
- Jeg sovner, sier han overrasket og er trygg her, nå.
Når han drar, setter han opp to små magnetord på veggen: Abstinens over?
