Fra kuvøsen
Hun er som en liten kattunge som ennå ikke har fått åpnet øynene. Sårbar og liten. Underarmen er ikke større enn mammas tommelfinger og huden er fortsatt nesten gjennomsiktig. Bittesmå blå blodårer går på kryss og tvers rett under huden overalt på kroppen. Det er som et innviklet kart. Godt innpakket i myke pledd ligger hun. Musklene er ikke utviklet godt nok til at hun kan legge seg i fosterstilling og armene henger slapt ut til siden. Rundt henne svinser sykepleiere, mor og far stille og gjør sitt ytterste for at hun skal bruke kreftene sine på å vokse, på å bli stor nok til å møte denne verden.
Hun fikk en hard start, begynte livet sitt i denne verden fire måneder før hun egentlig skulle og hun kjemper med åpen munn for å bli stor nok til å ligge inntil mammas bryst og drikke istedet for å få maten servert i en blågrønn slange. Fra vinduet på sykehushotellet ser mamma rett på kirkegården. Så tynn linjen mellom liv og død blir i slike situasjoner.
