På flyttefot
Han åpner døra. Ved siden av ham henger et visningskilt. Øynene er tårevåte og han har ikke på seg noe annet enn et svart sett superundertøy.
- Skal dere selge? Hva har skjedd?
- Ja, vi skal selge. Vi skilles …
Han tørker tårene og de buskete brynene får en bekymret rynke mellom seg. Så kommer historien. Sønnen er psykisk syk og det 31 år lange ekteskapet er i ferd med å rakne. De blir ikke enige om hvordan de skal takle ham. Han vil ikke på skole, vil ikke gjøre noen ting. Faren er streng og tvinger, moren skjønner ikke at slikt må være nødvendig. Kjærligheten til sønnen er i ferd med å slite de to ektefellene fra hverandre.
- Men vi elsker jo hverandre. Her sitter jeg og gråter og gråter foran min store tv. Hun gråter også. I natt sov vi i samme seng, så du skjønner, det er ikke noe hat mellom oss. Det går bare ikke lenger. Jeg skjønner ikke hvordan det kan ha skjedd.
Han viser meg rundt i leiligheten. Spesiallagede gardiner til mange tusen fra Iran, antikke glass og møbler, fire datamaskiner, nyoppusset bad med massasjedusj. Se hva han har bygget opp! Han er stolt av livet de har laget sammen, stolt av det han har fått til.
- Jeg skjønner det ikke. Halvannet år med tortur i iransk fengsel var ingenting i forhold til dette. Jeg takler det ikke. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå videre … Jeg kunne vært utenriksminister i Iran nå, men valgte kjærligheten. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette … De kunne slå ut tennene mine, feste kabler under føttene mine, men prinsippene mine sto fast, men dette … hvordan skal jeg takle dette?
Han slår hendene ut i ren frustrasjon.
- Ja, vi skal flytte.
