Gutten på markedet
En gutt følger etter meg bortover gaten. Han har klær som henger som laser fra tynne lemmer, håret er fullt av støv og stritt som busten på en kost. Han sender meg et blikk som sier se-meg-turist-jeg-er-sulten. Store, brune, lidende bambiøyne kikker rett på meg. Jeg har gitt bort alle pengene mine til andre som ham og har ingenting igjen.
Det er lett å bli glad i disse øynene, tenker jeg og kanskje er det derfor enda skumlere å kikke. Han går etter meg og forsøker igjen. Jeg sier jeg ikke har, viser at jeg ikke har med kroppsspråk, sier igjen at jeg ikke har og sender ham et frustrert jeg-vet-ikke-hva-jeg-kan-hjelpe-deg-med-blikk. Så ber jeg en mann fortelle ham at jeg har brukt opp alle pengene mine. Én turist kan ikke hjelpe alle, sier jeg tafatt. En mann kommer bort til oss og slår ham hardt over hodet. Jeg får vondt av ham. Og det er varmt! Kroppen min føles for liten i den kvelende heten.
Han kommer tilbake og jeg forteller igjen at jeg ikke har, jeg viser igjen at jeg ikke har. Nå begynner han å bli slitsom. Er han virkelig så desperat? Er jeg virkelig en så forferdelig person? Burde jeg egentlig gitt ham en 100 rupieseddel?
Jeg får helt vondt i kroppen, i hodet og i hjertet. Klarer ikke lenger se for meg hvordan dette skal gå. Tilslutt må jeg bare bli sint. Jeg setter meg ned på huk, tar ham hardt i armene og sier med bristende stemme på norsk: JEG HAR INGENTING OG DU MÅ GÅ HJEM.
Han går uten å se seg tilbake.
Tårene begynner å trille mens jeg retter på kamerabagen og går mot en ventende tuktuk.
““
“reiseblogg2010″
