Grasiøs som en gaselle og ildfull som en sigøynerpike.

En gutt følger etter meg bortover gaten. Han har klær som henger som laser fra tynne lemmer, håret er fullt av støv og stritt som busten på en kost. Han sender meg et blikk som sier se-meg-turist-jeg-er-sulten. Store, brune, lidende bambiøyne kikker rett på meg. Jeg har gitt bort alle pengene mine til andre som ham og har ingenting igjen.

Det er lett å bli glad i disse øynene, tenker jeg og kanskje er det derfor enda skumlere å kikke. Han går etter meg og forsøker igjen. Jeg sier jeg ikke har, viser at jeg ikke har med kroppsspråk, sier igjen at jeg ikke har og sender ham et frustrert jeg-vet-ikke-hva-jeg-kan-hjelpe-deg-med-blikk. Så ber jeg en mann fortelle ham at jeg har brukt opp alle pengene mine. Én turist kan ikke hjelpe alle, sier jeg tafatt. En mann kommer bort til oss og slår ham hardt over hodet. Jeg får vondt av ham. Og det er varmt! Kroppen min føles for liten i den kvelende heten.

Han kommer tilbake og jeg forteller igjen at jeg ikke har, jeg viser igjen at jeg ikke har. Nå begynner han å bli slitsom. Er han virkelig så desperat? Er jeg virkelig en så forferdelig person? Burde jeg egentlig gitt ham en 100 rupieseddel?

Jeg får helt vondt i kroppen, i hodet og i hjertet. Klarer ikke lenger se for meg hvordan dette skal gå. Tilslutt må jeg bare bli sint. Jeg  setter meg ned på huk, tar ham hardt i armene og sier med bristende stemme på norsk:  JEG HAR INGENTING OG DU MÅ GÅ HJEM.

Han går uten å se seg tilbake.

Tårene begynner å trille mens jeg retter på kamerabagen og går mot en ventende tuktuk.

““

“reiseblogg2010″

- Er vi da enige om at dette er en bane, spør barnehageassistenten.

Ei jente rister på hodet.

- Det er et tog.

- Hmm, du mener fremdeles det, ja. Selv etter at alle de gamle damene sa at det var en t-bane, smiler han lurt.

Hun nikker så den store blånisselua faller ned foran øynene og hun må dytte den opp igjen med en stor, klumpete vottehånd.

- Her kan vi bade, sier en liten gutt ved siden av henne.

- Ja, men bassenget her er ikke åpent nå om vinteren.

- Neimen, det heter jo Ensjø. Da er det jo en sjø her.

Assistenten ler og sier:

- Ja, det har dere helt rett i. Egentlig burde det jo ha hett Ingensjø, for det er ingen sjø her. Kanskje det var en sjø her en gang for lenge siden?

De tenker over den saken en stund og kikker på tunnelen som glir mørkt forbi oss. Noen lys fyker forbi innimellom, men ellers er det ganske mørkt.

- Er det helt grønt på Grønland?

- Øøøøh, nei.

- Men hvorfor heter det Grønland da?

De to jentene kommer inn på trikken. Den ene i knall rosa kosedress, den andre i stor strikkehals fra Hennes & Mauritz og boblejakke. De setter seg ned og slenger de klumpete Bearpow-skoene opp i setet foran seg.

- Han snakket om at han var så god på de forholdsgreiene, og da måtte jeg jo bare spørre ham hvor lenge et langt forhold var. En måned, lissom?

Hun ler.

- Men da sa han at han faktisk hadde vært sammen med hu forrige dama i fem, seks måneder! Det er jo lenge. Så måtte jeg jo spørre da, hvorfor det ble slutt og vet du hva han sa?

- Nei.

- Han sa at de ikke passa sammen, liksom … og det finner du ikke ut av før etter fem, seks måneder. Herregud! Hvis man ikke passer sammen, finner man jo ut av det etter noen dater, ass.

- Nei! Ikke uti der, nå blir du klissvåt. Få se på deg. Åh, nei! Vi får dra opp armene sånn. Ikke gå ut i vannet mer. Du kan ikke bade nå. Da blir du bare våt og kald.

Pappa maser, men hun har fått tak i verdens beste fiskestang, så det gjør ikke så mye.

- Hva om du får en hai på kroken, spør jeg.

- Åh, det hadde vært litt skummelt, sier hun, lager en grimase og slår tangfiskestangen lokkende i vannet.

- Jeg tror ikke det er så mye hai her akkurat, sier jeg.

- Nei, det ser ikke ut som om det er fisk i det hele tatt.

Splash. Vannet er i bevegelse igjen. Hun har lyst til å bade og der ligger det jammen et lite skjell. Hva kan det brukes til mon tro? Hun plukker det opp og armen blir rød av det kalde vannet.

- Jeg har lyst til å huske, sier hun og snur 180 grader og løper den andre veien.

Pappa halser etter og prøver å forklare at etter huskingen så skal vi hjem, men etter huskingen må vi klatre et lite fjell og se på havet. Også skulle hun helst ha klatret i treet der borte, for det har hun jo ikke rukket. Også kommer svanene inn fra havet og hun skulle så gjerne ha hatt med seg noen flere skjell hjem.

- Nei, nå hadde vi en avtale, sier mamma.

Da funker plutselig ikke beina noe mer. Hun orker ikke gå. Alt blir litt feil. Vi er jo nettopp kommet.

- Vi kan jo gå og se på soppen inne i skogen igjen, lokker mamma.

- Kom da, sier pappa med innsmigrende stemme, men hun vil ikke flytte seg, for beina funker ikke mer.

Pappa må bære henne og soppen er bare dum, men når vi kommer hjem skal vi se bie-filmen sier hun og trekker opp buksedressen og viser at hun har fått to små våte rundinger på leggen til strømpebuksa.

- Det var jo ikke akkurat så mye vann, sier hun stolt.

- Skal dere selge? Hva har skjedd?

- Ja, vi skal selge. Vi skilles …

Han tørker tårene og de buskete brynene får en bekymret rynke mellom seg. Så kommer historien. Sønnen er psykisk syk og det 31 år lange ekteskapet er i ferd med å rakne. De blir ikke enige om hvordan de skal takle ham. Han vil ikke på skole, vil ikke gjøre noen ting. Faren er streng og tvinger, moren skjønner ikke at slikt må være nødvendig. Kjærligheten til sønnen er i ferd med å slite de to ektefellene fra hverandre.

- Men vi elsker jo hverandre. Her sitter jeg og gråter og gråter foran min store tv. Hun gråter også. I natt sov vi i samme seng, så du skjønner, det er ikke noe hat mellom oss. Det går bare ikke lenger. Jeg skjønner ikke hvordan det kan ha skjedd.

Han viser meg rundt i leiligheten. Spesiallagede gardiner til mange tusen fra Iran, antikke glass og møbler, fire datamaskiner, nyoppusset bad med massasjedusj. Se hva han har bygget opp! Han er stolt av livet de har laget sammen, stolt av det han har fått til.

- Jeg skjønner det ikke. Halvannet år med tortur i iransk fengsel var ingenting i forhold til dette. Jeg takler det ikke. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå videre … Jeg kunne vært utenriksminister i Iran nå, men valgte kjærligheten. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette … De kunne slå ut tennene mine, feste kabler under føttene mine, men prinsippene mine sto fast, men dette … hvordan skal jeg takle dette?

Han slår hendene ut i ren frustrasjon.

- Ja, vi skal flytte.

Han kommer tilbake, har gått toget hele veien til enden. Nå er han på vei tilbake. Fortsatt gransker han dem som sitter på plassene på hans vei. Aggressivt, med hodet skutt fram fra kroppen. Hendene henger som døde grener ned på hver side av kroppen.

Han kikker på meg igjen. Det suger i magen. Et vondt stikk.

Hva bærer han på?